«Alle mennesker oppfører seg som idioter minst fem minutter hver dag.

Å være klok vil si at en ikke overskrider denne grensen.»

[Overskriften er et sitat fra Elbert Green Hubbard – 1856 – 1915]

Jeg ble spurt engang i min tidlige voksenalder, da jeg jobbet på dement-avdelingen på et sykehjem i Oslo, – av en gammel oppfinner på tur gjennom korridoren:

Kjøretøy på norske sykehjem

«Om du måtte velge, ville du valgt å være intelligent, eller klok?»

Oppfinneren

På dement-avdelingen var dørene ut av avdelingen alltid låst. Så møtet i seg selv, i korridoren, var ikke særlig spesielt for hverken meg eller den gamle mannen.

Det var i korridoren, – eller i sine respektive celler jeg traff alle som bodde på avdelingen hvor jeg da hadde jobbet et års tid omtrentlig. Jeg kaller det celler, fordi sykehjem i veldig mange sammenhenger raskt blir akkurat som et fengsel. Disse menneskene var altså innelåst, for å holde bemanningsbehovet nede.

Tilbake til min gamle venn …

Denne episoden husker jeg. Den er brent fast i hjernen. Synet av denne gamle mannen i det han passerer meg, på sin høyre side, forsøke se opp på meg, mens han samtidig klemmer så hardt på bremsene til gåstolen at knokene umiddelbart får en blodrød farge, før de blir hvite igjen, er tilgjengelig i minnet til minste detalj.

– De små gummihjulene piper mot gulvet. Jeg husker mønstrene i gardinene i den tragiske institusjons-korridoren.

Mannen slipper gåstolen med sin venstre hånd, uten å å vike forsøket på å finne blikket mitt. Når han ser meg i øynene peker han på meg ned en lang krokete finger, og sier:

«Ikke svar gutt! Bli med meg inn på mitt kontor!».

Oppfinneren.

Imens, og etter at min gamle venn i korridoren hadde sluppet opp bremsen med sin venstre hånd, begynte venstre hjul å rulle. Manne var en høy, slank mann, men blitt halvert i høyden fordi han nå var svært krokrygget. I tillegg var han nå blitt tynn som et spetakkel. Den krokete ryggen gjør slik at han bruker gåstolen til å presse kroppen opp, og det presset også gåstolens venstre side framover. Når mannen skal ta tak i håndtaket har det flyttet seg, slik at han tar seg for i løse luften med sin venstre arm.

Overraskende

Jeg reagerer raskt, men ikke raskt nok. Han faller over ende, og blir liggende på venstre side. Jeg står på feil side av gåstolen. Jeg holder igjen gåstolen, – mer som en reflekshandling enn heroisk innsats, og hindrer den i å falle over mannen på gulvet.

Han er tilbake på beina før jeg rekker å «parkere» gåstolen. Så drar han til seg gåstolen, ser på meg, peker med den samme fingeren og spør:

Hvorfor står vi her å henger? Vi var på tur inn på mitt kontor gutt.

Oppfinneren

Nedover korridoren går det mye raskere enn man forventer det skal gjøre. Så skriker gummihjulene igjen, og det så brått at jeg går rett i rompa på den gamle mannen. Den stikker ut som en snute under en skjorte som muligens passet før muskelsvinnet satte inn.

På innsiden av oppbevaringen.

Heldigvis ble vi begge stående.

Jeg ender opp på hans høyre side igjen. Denne gang følger jeg med bremsene. Han trykker inn en knapp på venstre håndtak som holder bremsen, og slipper med venstre hånd igjen.

Digresjon

Jeg hopper til. Denne gangen er bremsen på, så jeg så nok ut som jeg var i overkant nervøs av meg. For nervøs til å jobbe på et så fartsfylt sted som et sykehjem. Hopping …

Når jeg sto rett foran han, klarte han ikke se ansiktet mitt. Han foretrakk å ha folk på den siden når han var ute å gikk. Han kunne da, ved å slippe gåstolens venstre håndtak, vri hele overkroppen for å se ansiktet til den han snakket med.

Jeg kom meg på plass på hans høyre side igjen. Da nikker han mot en dør som var åpen, som for å be meg se inn. Det var inn til hans nabocelle. Der bodde en dame i midten av 70 åra. Han, og andre kalte henne jenta.

Det er trist når alt man husker er det man mistet ….

Oppfinneren

Jeg kjente selvfølgelig denne jenta. Og viste hvorfor hun ble kalt det, av dem som hadde slik hukommelse på denne avdelingen. Hun virket å være fast i en virkelighet der en 15 – 16 år gammel jente var fanget inne i en gammel kvinnes kropp. Hun hadde en form for demens. Hun hadde svært lite av det som ble kalt for «våken-perioder» hvor hun forsto hvem hun var, og hvor hun var.

Og dette handler om?

Det er ikke henne denne historien handler om. Det er faktisk om unge meg. En gang på begynnelsen av 90 tallet. Det er riktig å nevne dette om henne, mener jeg, for hun utgjør endel av det som har gjort meg klokere:

  • Hun hadde bodd på sykehjemmet lenge. Ble dement i ung alder, uten at jeg klarer huske hvor gammel hun var da hun ble syk.

Det som gjør henne til et sårt minne, er at hun nesten hver eneste dag gråt av sitt speilbilde. Det som knuser hjerte med denne historien og jenta på noe over 70 år, er at, – om ikke hver gang, så ofte, når tristheten kom over henne, dukket ett minne fra ungdommen opp. Det fikk henne til å lete fortvilet etter et barn.

Et barn som jeg husker som å være omtrentlig 2 -3 år gammel når jenta selv er 15 -16 år.

Ned via rumpa

Sykehjemmet hadde rutiner, delegerte ansvar og metoder for å få henne ned. Det behovet kunne oppstå flere ganger i uken i sammenhenger der hun lette etter barnet.

En av rutinene var Stesolid opp i rumpa hennes. – Mot hennes vilje. Men hennes vilje hva angikk slik var ikke av interesse. Slikt kan enkelt ordnes gjennom fylkesmann lenge før man ender opp på sykehjem.

Hun ble rolig av dette. Det holdt henne som regel til senga inntil natta. Siden hun da var våken om natten fikk hun noe å sove på da Stesoliden ga seg.

Hennes historie er ikke så spesiell egentlig. Dette er ikke grunnen til at jeg husker akkurat dette av historien. Slik jeg erindrer det, fikk de fleste på denne avdelingen piller i ulike størrelser, og med ulike skumle bivirkninger.

På en dement-avdeling er det vel vanlig at de som bor der ikke husker stort, knasker de pillene de får, og derfor kan ende opp i en form for sirkulær atferd. Noe av dette kan nok har sine røtter i gamle vaner.

Min venn postet på facebook

Denne 16 åringe jenta på noen og 70 år, uten særlig hukommelse av noen ting, husket en ting, som selv den gretne oversykepleieren ikke klarte la være å bemerke; Hun husket meg, – Harstad-gutten.

Mulig min dialekt var utløsende … Jeg vet ikke.

Jeg pleide å sitte litt sammen med henne når hun var på leting. For å prøve å finne ut hva som lå bak, og om barnet var hennes. Fikk aldri disse svarene.

Det jeg fikk var mange merkelige perspektiv fra en jente som åpenbart vokste opp 40 tallet. Hun virket å like disse samtalene, selv om hun aldri husket at vi hadde snakket.

Om jeg møtte henne 10 ganger på 10 minutter, sa hun hei Harstad-gutten 10 ganger.

Hun satt å gråt i senga da jeg og min gamle venn i gåstolen passerte den halvåpne døren inn til cella hennes.

Hei! Harstad gutten! Jeg finner ikke noen av dem jeg kom hit med. Kan du hjelpe meg å finne dem.

Jenta

Stesolid

Jeg kunne ikke hjelpe henne, da jeg allerede var involvert med sjåføren av bremsestolen, så jeg trykte på knappen inne på cella hennes, som slår på alarmen inne på pauserommet. Mens jeg hadde hodet innenfor døren hennes, trøstet jeg henne med at – det var noen på tur i dette øyeblikk, for å hjelpe henne. Hun slo seg til ro med det. – Syntes å stole på Harstad gutten.

Jeg fikk litt sur mage, for jeg viste hvem jeg var på vakt sammen med, og da hang stesoliden enkelt tilgjengelig… Tanken streifet, men jeg var opptatt, og antok (antok er en unnskyldning) at det ville gå greit.

Så jeg gikk inn til gåstolens eier, og hans kontor.

Norsk MSM

På kontoret

Inne på kontoret setter min gamle venn seg i sin rullestol. Han ble sittende framoverbøyd i stolen, og klarte knapt se opp til mitt ansikt. Rullestolen var en gammel stor, svart og tung sak, med en stang stående ut mellom beina til mannen med gåstolen. Fra den vippet han ned et brett som han slang den venstre foten på. Med foten på plass, så han perfekt til alle cellens vegger, og syntes å ha en komfortabel stilling.

Han så på meg med et irritert uttrykk. Det gjaldt heldigvis ikke meg.

Dette er skrapet fra stedene i landet der de gamle er for smarte til å ta det i mot. Her glemmer vi jo at vi fikk det …

Oppfinnere

Mannen lo, og slo til stangen han hvilte foten på. Smilte bredt og sa at det var kanskje greit for slike som han. Han hadde reparert en hvilken som helst stol. For han kunne ikke sitte å stirre i gulvet. Han virket tross misnøyen fornøyd med stolen slik den var. Den var åpenbart blitt modifisert av den gamle oppfinneren, og tilfredsstille hans behov for å se seg rundt.

På NHI (Norsk Helseinformatikk) står følgende om Krum Rygg

Prognose ved krum rygg

Sterk krumning av ryggen er en tilstand som utvikler seg vanligvis langsomt over år. Når den økte krumningen er et faktum, vil den vare livet ut og den kan tilta i omfang. Blant pasienter med sammentrykte ryggvirvelbrudd vil en av fem få et nytt brudd i løpet av et år.

Vil du være intelligent, eller klok ?

Jeg ble stående midt i rommet. Gåstolen hadde erstattet stedet der en stol pleier å stå, så jeg måtte stå, eller sitte i senga hans. Høflig som jeg er, valgte jeg som vanlig å stå.

Før du svarer vil jeg at du skal åpne det vinduet

sa mannen med gåstolen å pekte mot rommets eneste vindu.

Jeg gjorde som han sa, og snudde meg mot han mens jeg lente meg bakover mot vinduskarmen. Lufta var deilig frisk. En oppkvikker. Jeg husker til og med lukten av den busken som var utenfor vinduet.

– Det skyldes neppe busken, eller lukta …

Dette var ikke første gang vi snakket. Denne mannen var dement, men det var ikke noe man nødvendigvis fikk med seg under en samtale. Det var sammenheng og fornuftig. Men det var ikke så lett å komme tilbake til en tidligere samtale, for det fantes ikke noe minner fra slikt.

Jeg husker en diger lastebil kjørte forbi akkurat i det jeg svarte han, fordi han ikke forsto noen ting av det jeg sa, pga bråket utenfra.

Mannen med gåstolen sa til meg, hvor han apet etter min dialekt; -Æ forstår godt ka du si, for æ har vært gift med ei derfra i 40 år. Men det dær forsto æ ingenting a’!

Jeg gjentok:

Man må vel være det ene for å kunne være det andre?

Dennis miljøarbeideren.

Vinduet først

Mannen som styrte bremsestolen så på meg, og pekte igjen. Han lo. Slik gamle menn gjør når de ler fra magen.

-Det er vel sant, men stemmer ikke. Jeg mener da at man trenger ikke være særlig intelligent for å være klok.

Han pekte på vinduet jeg hadde åpnet. – De vinduene der heter Husmorvinduer. Det er jeg som har funnet opp hengslene som gjør vinduene så smarte og enkle å bruke.

Artig sa jeg. Du er mannen bak dette. Jeg skulle til å komme med noe tørrprat, i form at noe som kunne lede til en hyggelig samtale om hans tid som oppfinner, men ble avbrutt.

En venn av meg, godt menneske, snill og vil alle vell, ble med i prosjektet mitt som en hjelpende hånd. Og han var god hjelp. Han var veldig god til ting jeg var elendig på. Maskiner, og måling og kutting. Matematikk virket å være noe mannen var født til å forstå. Han stilte alltid opp, og kjente alle i jernvarebransjen, mente han selv. Akkurat det var uheldig. – At han kjente alle i bransjen.

Norsk eldreomsorg er låste dører med utsikt. Mye godt selskap i en god utsikt.

For han hadde snakket om dette vi drev på med. Vinduet. Og han hadde snakket med dem som den gang ikke lenge etterpå hadde blitt eierne av en ny patent som hadde akkurat samme løsning.

En lang historie kort, så hadde denne vennen min snakket med en som ville se ideen. Kanskje være med å finansiere oppstart av produksjon. Og han gikk god for sin venn, som ville se ideen. Og ingenting er feil med dette. Problemet er at min gode venn var naiv, ikke så klok, for naiviteten ga andre mulighet til å lure han. Noe han hadde erfaring med. Og det er derfor jeg sier at han ikke var så klok, for det var ingenting iveien med hans intelligens.

En klok mann ville ikke latt seg lure gjentatte ganger slik som min venn har vist seg å ha blitt gjennom årene. Allerede da var det noe han selv nevnte, men var altså ikke klok nok til å velge å bruke sine erfaringer til å unngå slikt igjen.

Så min intelligente venn var ikke klok nok til å lære av sine egne feil. Jeg var ikke klok som stolte på min venn, som jeg viste var naiv. Og husmor-vinduet mitt endte opp i en bedragets hender.

Jeg  lærte av mine feil med tanke på hvilke avtaler som inngås. Min venn hadde muntlige avtaler, som har vist seg å ikke være mulig å bekrefte, siden avtalen ble gjort mellom min venn og dem som har eid den patenten.

Jeg har levd av en jobb jeg likte. Men jeg ble frarøvet mitt vindu i et narrespill hvor min gode venn endte opp som skyldig, rett og slett fordi han er hjelpsom og naiv. Jeg ble ikke noe mer intelligent av dette ranet, som jeg kaller det. Men jeg ble svært mye klokere.

Min venn kommer fortsatt på besøk til meg her. Han er akkurat like intelligent, kan mer og forstår mer, men han er ikke særlig klokere.

… så ut døra

Han så på meg og nikket mot døren.

Jeg vil ikke høre hva du svarer. For ditt svar er bare viktig for deg. Jeg er en gammel mann i en skrøpelig rullestol. Jeg har ingenting å tilby deg annet enn dette jeg sier her, klokskap kan du lære selv om du er ganske så dum, om du lærer av det som faktisk skjer rundt deg, og benytter denne kunnskapen.

For meg er du en dum guttevalp. Om du er intelligent eller ikke vet jeg ikke. Men jeg vet at om du tenker over spørsmålet så vil du være enig i at det egentlig er et uintelligent spørsmål. For det ene utelukker ikke det andre. Ikke er det betinget av hverandre heller.

Så nå når du går vil jeg at du skal tenke over at intelligensen din er ikke så viktig om du ikke er klok. Klokskap er oftere erfaring enn intelligens. Som de gamle sa i min ungdom. Klokskap finnes i levd liv. Spør de gamle om råd.

Spørsmålet må derfor rettes til:

vil du være klok eller ikke?

Da jeg åpnet døren for å gå, så jeg at døren til nabocellen fortsatt sto åpen. Det var muligens ikke mer enn 30 minutter siden jeg trykte på knappen til pauserommet hvor oversykepleieren satt vakt. Jenta gråt enda, mens hun vugget forsiktig fram og tilbake. Hun så meg, smilte og sa:

Hei! Harstad gutten! Har du funnet dem jeg kom hit sammen med?

Jenta

Begge er døde nå

Da jeg gikk hjem for dagen, stakk jeg hode inn til mannen med gåstolen. Ville takk han for samtalen. Døren inn til jenta var lukket, og jeg vet ikke hva som skjedde videre i hennes historie for den dagen.

Da jeg takket for samtalen vi tidligere hadde hatt jeg og mannen med gåstolen, svarte han, at han syntes det var rart at jeg takket for samtalen. For han hadde ikke snakket med meg …

Begge de to gamle er døde nå. Hadde de levd, ville Jeg ha ønsket dem gode dager for tiden vi er i.

– Fortalt om et nytt paradigme, som ser menneskene de faktisk var.

Jeg sluttet på grunn av samvittighet

Jeg sluttet i denne jobben ikke lenge etter dette. Jobbet ikke mer fast jobb på sykehjem. Siden jeg ville jobbe med mennesker, endte jeg opp med å ta en meningsløs utdanning på UiB i håp om å kunne jobbe med noe interessant og samfunnsnyttig.

5 år på UiB gjorde meg til en unyttig akademiker. Slik endte jeg opp som unødvendig overskudd- akademiker med tilgang til greit og godt betalte jobber. De to siste årene har ført til kognitivt sammenbrudd. Det kan ha sammenheng med at jeg er utdannet innen noe så lite sannferdig som politikk og ideologi. For jobber som eksisterer utelukkende på oppkonstruerte grunnlag, bedrag og manipulasjon.

I dag hadde jeg brukt klokskapen til den gamle glemske mannen som lagde bremsespor i korridorene på sykehjemmet, med sin modifiserte gåstol. Jeg ville svart han følgende på sitt spørsmål:

Det intelligente svaret må da være klokskap.

Mr. Bowen

____________________________________________________________________________

Det er kjedelig daglig å måtte erkjenne at både store og små kloke råd fra *Gamlingen i Skaret, er noe som unge Mr. Bowen kunne lytter litt mer nøye til. Heldigvis er mye er lært, og det forsøkes lært videre.

En klok bestefars privilegium bør være å forvente at hans råd blir lyttet til. Jeg tror det vil skape klokere besteforeldre, bedre foreldre, bedre samfunn, og mindre ensomhet.

*- min morfar Torstein Inge H. En nevenyttig, snill og klok gammel mann. Et medmenneske med hjerterom for alle, men spesielt for de små. En bestefar. – Skaret er stedet gamlingene bor.

Kilder

Bilder via søk på duckduck

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.